Det er en stund siden nå. Men vi har altså vært i bryllup til en av språklærerne våre på banglaskolen. Rachel heter hun. Det var artig, dog veldig ulikt de forskjellige bryllupene vi har vært i i Norge. Gode kolleger på MLC hadde forberedt oss på at vielsen sikkert ville bli et par timer forsinket. Det er nemlig vanlig, sies det. Så da seremonien fant sted bare 25 minutter etter planen, ble vi positivt overrasket. Etterpå var det fest. Som ofte ved sammenkomster, også av annen art, begynner man gjerne med å prate, fortsette å prate og å vente på maten. Sent på kvelden blir det servert. Maten var god, så den var verdt å vente på. Kort tid etterpå haster man hjem. Det er hverdag og sent, og man skal på jobb dagen derpå. Vi har inntrykk av festlige anledninger ofte er lagt opp i motsatt rekkefølge enn det vi gjør i Norge. Maten kommer til slutt, ikke tidlig i festen. Rachel er katolsk kristen. Det kan man lese av etternavnet hennes: Gomes. De fleste katolikker i Bangladesh har portugisiske etternavn. Ingen andre har det, verken muslimer, hinduer eller andre kristne, så katolikkene er lette å identifisere på navnet. Veldig mange flere ekteskap enn man tror er på en eller annen måte arrangert. Etter å ha spurt oss litt rundt, fant vi ut at Rachel, noe uvanlig til å være i Bangladesh, har inngått et kjærlighetsekteskap av så fri vilje som det er mulig å få det til her i landet. Begge Rachels foreldre er døde, faren så sent som høsten 2013. Han rakk å "godkjenne" Rachels kommende ektemann, og mitt i sorgen over tapet av faren, sier hun at dette gir en slags trøst og glede. |
0 Comments
Your comment will be posted after it is approved.
Leave a Reply. |
Archives
November 2015
|