| "Art competition" heter det her. Det er et fint ord. "Tegnekonkurranse" har kanskje ikke samme "schwung" over seg. I praksis er det like fullt en tegnekonkurranse som hvert år blir arrangert på MLC. Konkurransen er er en av flere aktiviteter en skole skal tilby, i tillegg til ordinær undervisning, for å kunne kalle seg en kvalitetsskole. I materiell som blir laget for å gjøre skolen kjent, det være seg kalendere, synlige bannere ute i veien eller enkle brosjyrer, står det om MLC at vi vil være "a quality college", en kvalitetesskole. Hvordan måler vi om vi er en kvalitetsskole? For de fleste går tankene til hvor mange elever som står på eksamen. Hvis strykprosenten er høy, kan det ikke være en god skole, tenker mange, uten helt å kjenne til grunnlaget mange elever har fra før. Om man eier eller leier sin egen tomt og bygning, teller også med i vurderingen av kvalitet (om dette i et eget senere oppslag). I tillegg er det viktig at vi arrangerer tilleggsaktiviteter i skoletiden for alle som ønsker å delta, aktiviteter som tegnekonkurranse, debattkonkurranse (se senere oppslag), aktivitetsdag, studietur og diverse program i forbindelse med spesielle dager og høytider. De spesifikt kristne aktivitetene med utgangspunkt i internatene kommer i tillegg til alt dette. MLCs ledelse lever i en slags kryssforventning fra ulike aktører: elever, foreldre og nabolag, men først og fremst fra oss selv, Normisjon som eier og for ikke å glemme Dhakas utdanningsmyndigheter når det gjelder lokale formaliteter. Slik vi ser det er en kvalitetsskole også et sted der elever blir oppmuntret og dyktiggjort til å leve liv med verdighet og mening i en inkluderende atmosfære med respekt for forskjellighet. Arbeidet mot å bli, eller forbli, en kvalitetsskole, er en kontinuerlig prosess. Det er også arbeidet med hvordan vi skal definere "kvalitet". |
0 Comments
en gruppe på 10 eller 15 frivillige elever, lederemner, som han vil jobbe særskilt med, kanskje en gang i måneden. Vi vet at flere elever er interessert i å være med på dette. Dermed ser vi i spenning og forventning fram mot fortsettelsen.
Nei, da. Det er verken PCen, nettleseren, internett eller meg selv det er noe i veien med denne gangen. Facebook og andre sosiale medier er stengt i skrivende stund. Av myndighetene! Hvorfor? Fordi en ny og endelig dødsdom ble felt i dag, onsdag 18. november, over to av krigsforbryterne fra frigjøringskrigen i 1971. De blir sannsynligvis hengt til helgen. Derfor har Jamaat-E-Islami, et ytterligående og nå forbudt islamistisk parti som de dødsdømte hadde tilknytning til, erklært hartal, generalstreik. For å håndheve denne streiken ventes det urolighteter og vold de nærmeste dagene. Myndighetene svarer med å vanskeliggjøre organiseringen av urolighetene gjennom å stenge en del sosiale medier.
Lignende har skjedd før med telefonnettet. På Nordic Club, som ikke ligger langt fra opposisjonslederens kontor, var det sist januar plutselig ikke mobildekning. Vi forsto snart grunnen: Myndighetene befalte mobiloperatøren å skru av senderne i området rundt kontoret hennes der hun på det tidspunktet satt i husarrest. Hensikten var offisielt å hindre planlegging av vold og uroligheter, hvilket det utmerket kunne være noe i. Problemet er at "security reasons" som nesten alltid oppgis som grunn, og som det er vanskelig å argumentere mot, i realitetet blandes med myndighetenes maktarroganse og personlige vendettaer mellom lederne av de ulike partiene. Det er tydeligvis viktig for myndighetene å vise handlekraft i vanskelige situasjoner. I disse tilfellene foregår det ved at ministeren ringer operatørene og sier "steng", uten å vite helt hva han ber om og også uten å vite om dette er en smart løsning som faktisk forbedrer sikkerheten. "Home minister" sier til flere aviser, blant dem bdnews24.com, at å stenge sider som Facebook, er helt vanlig over hele verden. - Det har skjedd i Pakistan, Tyrkia og Egypt, sier han. Da vet vi i hvert fall litt mer om verdensbildet hans, hvordan politikken styres, og om hvilke land han synes det er verdt å sammenligne seg med. MLC holdes stengt torsdag 19. november på grunn av den tillyste hartalen (streiken). Det bestemte rektor Mitali etter å ha konferert med de lærerne som ikke hadde time da hun spurte. - Hvordan får elevene beskjed om at de ikke trenger å komme på skolen, ville vi vite. - Kan ikke alle få en tydelig beskjed om å holde seg hjemme? - Nei, sa hun. Elevene forstår dette, og vi har sagt det muntlig til mange. Men vi går ikke offisielt ut og sier det. Hvis vi hadde gjort det, vil mange forstå det slik at vi støtter hartalen. Og det gjør vi definitivt ikke, sa hun. Det vi oppfatter som manglende tydelighet får slik en annen indre logikk - her. Og "slik går nu dagan" - i Bangladesh. Men det finnes mange gode nyheter herfra også. Du kan for eksempel lese både forrige og neste oppslag her på bloggen. Er skoleårets siste ordinære undervisningsdag i november? Tja, for andreklassingene er det faktisk sånn.
Det har seg slik: Videregående skole (upper secondary eller intermediate college, som det heter her) er toårig. Det første året begynner i juli, litt avhengig av når avslutningen på Ramadan er, og ender i mars eller april. Deretter har førsteklassingene "Promotion tests", prøver som skal vise om de er flinke nok til å flyttes opp i andre klasse. Bestås testene, er det kanskje en uke fri før andre skoleår begynner i mai. Undervisningen i andreåret går fram til november. Fram til jul arrangeres nye tester som viser om elevene besitter de kunnskaper og ferdigheter som gjør dem egnet til å gå opp til eksamen. Hvis svaret er nei på dette, får de kanskje en sjanse til, men få skoler i Bangladesh ønsker å melde opp elever til eksamen som nesten helt sikkert ikke består. Det går ut over skolens strykprosent og rykte. På "vanlige" skoler bruker andreårselevene, det vil si eksamenskandidatene, tiden fra januar til mars på personlige forberedelser og "coaching". Dette siste innebærer at de får oppfølging av en privatlærer. På MLC tilbyr vi elevene gratis ekstraundervisning i denne perioden. Det tror jeg ikke mange skoler gjør. Tanken er at elevene skal få det de trenger på skolen. Men da må vi altså utnytte tiden helt fram til eksamen og ikke stoppe i november. Uansett blir det noe uregelmessig over disse ekstratimene. Dermed blir siste ordinære undervisningsdag for andreårselevene i november, snaue halvannet år etter at de begynte på videregående. Slikt feires klassevis og ganske stort - på fem minutters varsel. - We invite you to come to our classroom and celebrate with us! - Thank you! When? - Now! Flere av elevene holdt små, fine taler. Lærerne kvitterte. Matematikklæreren var blant dem som fikk høre noe ekstra fint: - Du har fulgt hver og en av oss godt opp. Du har vært en rollemodell for oss! En annen elev sa: Jeg ønsket meg egentlig til annen skole, men MLC har innfridd alle mine ønsker. De trengte ikke å si dette. Vi tror derfor de mente det.
Et av FNs tusenårsmål var å redusere barnedødeligheten med to tredeler innen 2015. I verden som sådan ble barnedødeligheten nesten halvert mellom 1990 og 2012, i Bangladesh ser det ut til at tallene er enda mer positive: Fra 139 barnedøde pr 1000 levende fødsler i 1990 til 46 i 2011. Nedgangen skjedde på tross av at landet er svært fattig, under- og feilernæring vanlig, helseforhold dårlige og det generelle utdannelsesnivået har litt å gå på, for å si det forsiktig. Hvordan kan man da forklare denne gledelige nedgangen i barnedødeligheten? Grunnene kan være mange, og noen av grunnene som gjerne fremheves, kan opplagt diskuteres. Les gjerne mer om dette i hovedkilden til dette blogginnlegget: http://www.nupi.no/Skole/HHD-Artikler/2014/Barnedoedeligheten-gaar-ned.-Eksempelet-Bangladesh Men det som nesten alltid trekkes fram når framskritt skal forklares, er utdanning og særlig betydningen av mødrenes høyere utdanning for barnas helse. Det er i dette store bildet Martin Luther College er å finne. 46% av elevene våre er jenter. De fleste er det tæl i og vil noe. Vi på MLC er små og få. Vi kan ikke redde verden. Men vi kan yte vår skjerv. Og vi tror på ringvirkningene av arbeidet. At flere barn vokser opp, gjør behovet for å få mange barn mindre. Selv om Bangladesh nå har 168 millioner innbyggere, flater veksten noe ut. Veksten i for eksempel Nigeria, Afrikas mest folkerike land er større. Nigeria har passert Bangladesh i antall innbyggere. Dermed er Topp 8-listen nå slik: Kina, India, USA, Indonesia, Brasil, Pakistan, Nigeria, Bangladesh.
At MLC skulle avholde et slikt seminar, ble bestemt for lenge siden. Det er slike tiltak vi som nordmenn etterspør og oppmuntrer til. Da jeg spurte våre gode lokale kolleger om hva vi som kristen skole i Bangladesh ønsket å formidle på et slikt seminar, var det likevel helt umulig å få et godt svar, utenom at en lege, som vår kontorleder kjenner, ville komme og informere.
- Fint, sa jeg. En lege som kan temaet godt, må gjerne komme og informere. Usikker på hva som kom til å bli sagt, begynte jeg likevel å planlegge mitt eget innlegg. Noen må jo formidle noe om dette, i tillegg til det rent medisinske, tenkte jeg. Legen tok opp mange spørsmål. Prevensjon, prostitusjon og kjønnssykdommer ble omtalt. Ungdom som gifter seg tidlig og som mangler videregående utdannelse, er ikke i stand til å nyttiggjøre seg den prevensjonen som faktisk er tilgjengelig. Her finner vi en av mange sammenhenger mellom utdannelsesnivå, antall barnefødsler og grad av fattigdom. Prostitusjon og kjønnssykdommer finnes også i muslimske Bangladesh, men i mindre grad enn i mer liberale land lenger sørøst i Asia. Legen sa mye annet også, men på grunn av mine dårlige bengali-ferdigheter gikk mye meg hus forbi. For å være helt sikker på at vi også formidlet noen viktige verdier på dette seminaret, brukte jeg litt ekstra tid da jeg på skolens vegne ble bedt om å takke legen. Siden jeg syntes det jeg hadde på hjertet var viktig, ba jeg om å bli oversatt til bengali slik at elevene lettere kunne forstå innholdet. Ordene kom omtrent slik: - Takk til legen for at du kom og delte viktig kunnskap med oss! - Gud har skapt oss med kropp og følelser. Det er ingen grunn til å skamme seg over dette. Hvorfor skulle vi skamme oss over skaperverket? - Du må sette dine egne grenser! Du bestemmer over deg selv! La ingen presse deg til noe du ikke vil. Vær sterk! - Seksullivet bør leves ut innen visse rammer, sa jeg. I en tilsvarende norsk sammenheng kunne jeg godt ha tenkt meg å være mer konkret enn jeg ble i Bangladesh, og hovedgrunnen er at ekteskapet her gjerne inngås uten at man kjenner hverandre. Da er jo selv ekteskapet ikke nødvendigvis en god ramme. - Som i mange av livets situasjoner: Tenk fremover! Hva kan skje? Se for deg ulike situasjoner du kan havne i. I den grad det er mulig: Bestem deg på forhånd for hva du vil gjøre! Da er avgjørelsen mye lettere. Og sjansen for å angre i ettertid er mindre. - Jeg avsluttet med å fortelle om en personlig opplevelse fra Gulshan, nabobydelen: En mørk kveld ved 22-tiden kom jeg alene ut i gata fra Bagha Club, en av Dhakas to britiske klubber. Litt borti gata, ble jeg stoppet av en rikshaw-sjåfør som med innsmigrende stemme sa: - Du you want anything, Mister? - Very beatutiful, Mister! Litt overrasket tok det et par sekunder før jeg forsto hva saken gjaldt, men med min gode gjengivelse av hendelsen forsto elevene våre med en gang hva jeg hadde opplevd. Jeg spurte dem: Hva tror dere jeg svarte? - Yes or no? - No, ropte 100 elever entusiastisk i kor. - Hvorfor det, sa jeg? Kona mi var ikke der, og ingen trengte å få rede på noe som helst. Så hvis jeg hadde lyst,- hvorfor skulle jeg svare "no"? -You said "no?", nærmest spurte en av jentene, nå litt mer usikker. Og nå nærmer vi oss poenget: Selvsagt svarte jeg "no", sa jeg, men vi må også forstå hvorfor det er riktig å si nei. I dette tilfellet var det veldig enkelt: Prostitusjon er utnytting av andre mennesker, i mange sammenhenger og kanskje særlig i land som Bangladesh, er det en industri med kriminelle bakmenn som styrer, ikke liker jeg tanken på hva dette gjør med jentene, og ikke liker jeg tanken på hva dette kunne ha gjort med meg. Farene ved slikt taler imot i tillegg til de allmenne etiske og også spesifikt kristne synspunker som ofte går i samme retning. Altså:Jeg hadde bestemt meg på forhånd. Det var ingen spesiell grunn til å tenke seg om da situasjonen oppsto. Legen nikket. - Dette var bra, sa han etterpå. |
Archives
November 2015
|