Det har seg slik: Videregående skole (upper secondary eller intermediate college, som det heter her) er toårig. Det første året begynner i juli, litt avhengig av når avslutningen på Ramadan er, og ender i mars eller april. Deretter har førsteklassingene "Promotion tests", prøver som skal vise om de er flinke nok til å flyttes opp i andre klasse. Bestås testene, er det kanskje en uke fri før andre skoleår begynner i mai. Undervisningen i andreåret går fram til november. Fram til jul arrangeres nye tester som viser om elevene besitter de kunnskaper og ferdigheter som gjør dem egnet til å gå opp til eksamen. Hvis svaret er nei på dette, får de kanskje en sjanse til, men få skoler i Bangladesh ønsker å melde opp elever til eksamen som nesten helt sikkert ikke består. Det går ut over skolens strykprosent og rykte.
På "vanlige" skoler bruker andreårselevene, det vil si eksamenskandidatene, tiden fra januar til mars på personlige forberedelser og "coaching". Dette siste innebærer at de får oppfølging av en privatlærer. På MLC tilbyr vi elevene gratis ekstraundervisning i denne perioden. Det tror jeg ikke mange skoler gjør. Tanken er at elevene skal få det de trenger på skolen. Men da må vi altså utnytte tiden helt fram til eksamen og ikke stoppe i november. Uansett blir det noe uregelmessig over disse ekstratimene. Dermed blir siste ordinære undervisningsdag for andreårselevene i november, snaue halvannet år etter at de begynte på videregående.
Slikt feires klassevis og ganske stort - på fem minutters varsel.
- We invite you to come to our classroom and celebrate with us!
- Thank you! When?
- Now!
Flere av elevene holdt små, fine taler. Lærerne kvitterte. Matematikklæreren var blant dem som fikk høre noe ekstra fint: - Du har fulgt hver og en av oss godt opp. Du har vært en rollemodell for oss! En annen elev sa: Jeg ønsket meg egentlig til annen skole, men MLC har innfridd alle mine ønsker. De trengte ikke å si dette. Vi tror derfor de mente det.