Hva har bildet av sko utenfor rektors kontor med straff å gjøre? Svaret er enkelt: Innehaverne av disse skoene er elever på Martin Luther College (MLC), elever som en dag i forrige uke ikke var korrekt kledd. På skolen skal alle elever bruke uniform med tilhørende sko. Denne dagen var straffen for ikke å gå riktig kledd å ta av skoene og gå barbent eller i sokkelesten!
Hva vi synes om at rektor foretar denne typen straff? I norsk sammenheng virker straffen litt merkelig, for å si det forsiktig. Men det har sin bakgrunn:
Med så store forskjeller det er mellom rike og fattige i Bangladesh, og med det verdigrunnlaget vi ønsker å fremme på skolen, er det nærmest innlysende, tatt i betraktning landets tradisjon for skoleuniformer, at elevene faktisk skal bruke uniformene. Dette vet elevene, og de blir det fortalt hele tiden. De aller fleste følger dette opp lojalt. Men rett som det er kan det skje at enkelte elever kommer i andre klær eller sko. Hva skjer da? Av og til blir det oversett. Man kan ikke ta alle kamper. Ofte blir det enkel tilsnakk. Men når tilsnakk i lengden ikke fungerer, må det sterkere lut til. I Norge får elevene anmerkning med mulighet får å få nedsatt ordenskarakter hvis det blir mange av dem. Her i Bangladesh er det ikke et system som "svir" på samme måte. Håndheving av reglene utover tilsnakk må derfor skje på andre måter. I dette tilfellet skjedde det altså ved at noen få måtte ta av seg sko som ikke var uniformssko.
I timene praktiserer lærerne av og til straffemetoder som har blitt uvanlige i Norge. Igjensitting med tvangsoppgaver er ett eksempel. Jeg har også hørt at neglklipping og hårklipping, med tvang, men i moderat form, kan forekomme. Da ble jeg forskrekket, men forskrekkelsen avtok da jeg forsto hvem som gjorde det og hvordan det skjedde. Å bli nektet adgang til første time ved forsentkomming skjer stadig vekk. Dette er for øvrig en straffemetode som nå kommer tilbake igjen i Norge: Det er derfor ikke helt entydig at Bangladesh bare "henger etter".
Vi har etterlyst strengere disiplin på MLC. Kristne skoler har godt ord på seg fordi streng displin blir prakitisert. På MLC har ikke disiplinen alltid vært god nok. For oss er det nesten umulig å oppfordre ledelsen, særlig vår gode nye rektor, til å praktisere strengere disiplin for deretter, når endringene til det gode inntreffer, å stille spørsmål ved måten det skjer på.
Lærer elevene av straffen de får? I Norge ville man kanskje sagt at man ikke lærer noen ting av å måtte ta av seg skoene. Men hvilke sanksjoner som fungerer, er ofte knyttet opp til elevenes forventninger til "voksenrollen", til hva de er vant til. Hva elever blir lei seg for er heller ikke nødvendigvis det samme i Bangladesh som i Norge. For eksempel å henge ut enkeltelever i klassen som "svake" i alles påhør, gjør vi ikke i Norge fordi det ikke er spesielt sympatisk og fordi vi ikke vil såre noen. Men reaksjonsmønsteret hos en bangladeshisk elev er neppe likt. - Alle vet jo det, og da gjør det ikke noe å si det heller, virker det som om flere tenker.
På hvilke punkter og på hvilke måter skal vi som utlendinger påvirke? Skal man jobbe for å gjøre seg selv overflødig, noe som ligger under i mye av det vi gjør, blir det meningsløst å påvirke detaljer. Som i Norge gjelder det at man må velge sine saker og sine kamper med omhu, og man bør ha en viss idè om reaksjonsmønster hos de man snakker med. Skal man påvirke, bør man ha en idè om at det er mulig å nå fram.
Avstraffelsen i "uniformsaken" var nok ikke noen viktig sak. Den skriver vi på "annerledes kultur-kontoen" og lar det være med det.
Hva vi synes om at rektor foretar denne typen straff? I norsk sammenheng virker straffen litt merkelig, for å si det forsiktig. Men det har sin bakgrunn:
Med så store forskjeller det er mellom rike og fattige i Bangladesh, og med det verdigrunnlaget vi ønsker å fremme på skolen, er det nærmest innlysende, tatt i betraktning landets tradisjon for skoleuniformer, at elevene faktisk skal bruke uniformene. Dette vet elevene, og de blir det fortalt hele tiden. De aller fleste følger dette opp lojalt. Men rett som det er kan det skje at enkelte elever kommer i andre klær eller sko. Hva skjer da? Av og til blir det oversett. Man kan ikke ta alle kamper. Ofte blir det enkel tilsnakk. Men når tilsnakk i lengden ikke fungerer, må det sterkere lut til. I Norge får elevene anmerkning med mulighet får å få nedsatt ordenskarakter hvis det blir mange av dem. Her i Bangladesh er det ikke et system som "svir" på samme måte. Håndheving av reglene utover tilsnakk må derfor skje på andre måter. I dette tilfellet skjedde det altså ved at noen få måtte ta av seg sko som ikke var uniformssko.
I timene praktiserer lærerne av og til straffemetoder som har blitt uvanlige i Norge. Igjensitting med tvangsoppgaver er ett eksempel. Jeg har også hørt at neglklipping og hårklipping, med tvang, men i moderat form, kan forekomme. Da ble jeg forskrekket, men forskrekkelsen avtok da jeg forsto hvem som gjorde det og hvordan det skjedde. Å bli nektet adgang til første time ved forsentkomming skjer stadig vekk. Dette er for øvrig en straffemetode som nå kommer tilbake igjen i Norge: Det er derfor ikke helt entydig at Bangladesh bare "henger etter".
Vi har etterlyst strengere disiplin på MLC. Kristne skoler har godt ord på seg fordi streng displin blir prakitisert. På MLC har ikke disiplinen alltid vært god nok. For oss er det nesten umulig å oppfordre ledelsen, særlig vår gode nye rektor, til å praktisere strengere disiplin for deretter, når endringene til det gode inntreffer, å stille spørsmål ved måten det skjer på.
Lærer elevene av straffen de får? I Norge ville man kanskje sagt at man ikke lærer noen ting av å måtte ta av seg skoene. Men hvilke sanksjoner som fungerer, er ofte knyttet opp til elevenes forventninger til "voksenrollen", til hva de er vant til. Hva elever blir lei seg for er heller ikke nødvendigvis det samme i Bangladesh som i Norge. For eksempel å henge ut enkeltelever i klassen som "svake" i alles påhør, gjør vi ikke i Norge fordi det ikke er spesielt sympatisk og fordi vi ikke vil såre noen. Men reaksjonsmønsteret hos en bangladeshisk elev er neppe likt. - Alle vet jo det, og da gjør det ikke noe å si det heller, virker det som om flere tenker.
På hvilke punkter og på hvilke måter skal vi som utlendinger påvirke? Skal man jobbe for å gjøre seg selv overflødig, noe som ligger under i mye av det vi gjør, blir det meningsløst å påvirke detaljer. Som i Norge gjelder det at man må velge sine saker og sine kamper med omhu, og man bør ha en viss idè om reaksjonsmønster hos de man snakker med. Skal man påvirke, bør man ha en idè om at det er mulig å nå fram.
Avstraffelsen i "uniformsaken" var nok ikke noen viktig sak. Den skriver vi på "annerledes kultur-kontoen" og lar det være med det.