Livet i Bangladesh byr på mange gleder, mange utfordringer og en god del ubehagelige paradokser. Her kommer et lite innsyn i en av de mange paradoksene.
En gang i måneden, som oftest siste lørdag hver måned, arrangerer Dhaka International Christian Church "Men´s breakfast" på Nordic Club. Dette er en god tradisjon. Man kommer kl 8.30, får et gudsord, en refleksjon, en fin samtale og felles bønn. Deretter forsyner vi oss av den meget gode frokostbuffeten som klubben har i helgene. Prisen på buffeten har nylig gått opp fra 600 taka til 800 taka (ca 90 kr), hvilket er veldig dyrt for en frokost i Bangladesh. Men jeg tenker at dette bare skjer en gang i måneden, og at jeg dessuten har råd til det. Jeg får interessant og fint felleskap om noe viktig. Og jeg får god mat.
Den internasjonale kirken er først og fremst beregnet på utlendinger. Alt foregår på engelsk. Men kirken er selvsagt ikke stengt for bangladeshere, av både ideologiske og praktiske grunner. Noen bangladeshere kommer for å få åndelig påfyll, noen kommer for å ta med seg dette videre til sin lokale menighet, men noen kommer også fordi de ønsker å få kontakt med utlendinger der spørsmål om penger kan være neste steg. Vi har selv opplevd dette siste. Det er ubehagelig. Men vi gir ikke. Vi gir bare gjennom offisielle kanaler, i hvert fall i kirken. Det er ikke de mest pågående som er de mest trengende. Det har vi i hvert fall lært på tre år i Bangladesh.
Hva skjer når lokale kommer på "Men´s breakfast"? Nå skal det sies at få bangladeshere kommer. Betaler de selv? Selvsagt ikke. Det er altfor dyrt. De har gjerne skaffet seg en "sponsor" på forhånd. Sist gang kom jeg i snakk med en person jeg bare hadde truffet en gang før. Han er tripura, en av Bangladesh sine mange etniske minoriteter. En veldig hyggelig kar. Ikke påtrengende. Ikke pengemasende. En interessant samtalepartner om forholdene på hjemstedet hans. Da oppgjørets time kom, var det ikke noe problem. En av de andre utlendingene hadde invitert ham og derfor også betalt for ham. Ferdig. Ikke noe problem. Hva er så paradokset?
I løpet av samtalen spurte mannen meg hva jeg jobbet med: - Jeg jobber som koordinator og frivillig lærer på Martin Luther College, sa jeg. -Oj, sa han, så flott, jeg har nevøen min der. - Hvordan har han det på MLC, ville jeg vite. - Jo da, bra, men det var litt problemer. - Hva slags problemer, spurte jeg. Det var litt vanskelig å få ut av ham hva det gjaldt, men det kom etter hvert: - Vanligvis har jeg hjulpet ham med å betale tuition fees (månedlige skolepenger), men i det siste har det vært vanskelig for både ham og meg. Nå har han et etterslep i denne betalingen. Han har ikke betalt i det siste.
Au da, tenkte jeg. Dette er en kjent problemstilling. Og ofte en vond problemstilling. En elev som ikke har råd til å betale de 110 kronene det koster hver måned å gå på skolen. Nå spiser vi en frokost for 90 kroner. Det er litt vondt. Mange tanker går gjennom hodet. Blant annet:
- Jeg håper min samtalepartner, onkelen, ikke vet hvor mye frokosten koster
- Hvis han vet det, burde vi begge føle på det ubehagelige i dette
- Kan jeg ikke bare gi nevøen hans litt penger? Hvis han skyter til litt selv, så ville kanskje 50 kr pr måned være nok og problemet være løst? Jeg har jo råd til det.
- Har eleven søkt stipend? Vi har en stipendordning på MLC. Kanskje han er et typisk eksempel på en person i målgruppen for slikt?
Dette bloggoppslaget krever en oppfølger med forslag til hvordan man kan løse eller i det minste leve med slike paradokser. Neste oppslag handler derfor om hvordan vi som rike kan og bør gi, og det kommer til å handle om hvordan man lokalt, som for eksempel på MLC, bør praktisere stipendordninger. Men såpass kan jeg si allerede nå: Jeg har neppe spist frokost på Nordic Club til 90 kroner for siste gang. Og den vil fortsatt ha en bismak.
En gang i måneden, som oftest siste lørdag hver måned, arrangerer Dhaka International Christian Church "Men´s breakfast" på Nordic Club. Dette er en god tradisjon. Man kommer kl 8.30, får et gudsord, en refleksjon, en fin samtale og felles bønn. Deretter forsyner vi oss av den meget gode frokostbuffeten som klubben har i helgene. Prisen på buffeten har nylig gått opp fra 600 taka til 800 taka (ca 90 kr), hvilket er veldig dyrt for en frokost i Bangladesh. Men jeg tenker at dette bare skjer en gang i måneden, og at jeg dessuten har råd til det. Jeg får interessant og fint felleskap om noe viktig. Og jeg får god mat.
Den internasjonale kirken er først og fremst beregnet på utlendinger. Alt foregår på engelsk. Men kirken er selvsagt ikke stengt for bangladeshere, av både ideologiske og praktiske grunner. Noen bangladeshere kommer for å få åndelig påfyll, noen kommer for å ta med seg dette videre til sin lokale menighet, men noen kommer også fordi de ønsker å få kontakt med utlendinger der spørsmål om penger kan være neste steg. Vi har selv opplevd dette siste. Det er ubehagelig. Men vi gir ikke. Vi gir bare gjennom offisielle kanaler, i hvert fall i kirken. Det er ikke de mest pågående som er de mest trengende. Det har vi i hvert fall lært på tre år i Bangladesh.
Hva skjer når lokale kommer på "Men´s breakfast"? Nå skal det sies at få bangladeshere kommer. Betaler de selv? Selvsagt ikke. Det er altfor dyrt. De har gjerne skaffet seg en "sponsor" på forhånd. Sist gang kom jeg i snakk med en person jeg bare hadde truffet en gang før. Han er tripura, en av Bangladesh sine mange etniske minoriteter. En veldig hyggelig kar. Ikke påtrengende. Ikke pengemasende. En interessant samtalepartner om forholdene på hjemstedet hans. Da oppgjørets time kom, var det ikke noe problem. En av de andre utlendingene hadde invitert ham og derfor også betalt for ham. Ferdig. Ikke noe problem. Hva er så paradokset?
I løpet av samtalen spurte mannen meg hva jeg jobbet med: - Jeg jobber som koordinator og frivillig lærer på Martin Luther College, sa jeg. -Oj, sa han, så flott, jeg har nevøen min der. - Hvordan har han det på MLC, ville jeg vite. - Jo da, bra, men det var litt problemer. - Hva slags problemer, spurte jeg. Det var litt vanskelig å få ut av ham hva det gjaldt, men det kom etter hvert: - Vanligvis har jeg hjulpet ham med å betale tuition fees (månedlige skolepenger), men i det siste har det vært vanskelig for både ham og meg. Nå har han et etterslep i denne betalingen. Han har ikke betalt i det siste.
Au da, tenkte jeg. Dette er en kjent problemstilling. Og ofte en vond problemstilling. En elev som ikke har råd til å betale de 110 kronene det koster hver måned å gå på skolen. Nå spiser vi en frokost for 90 kroner. Det er litt vondt. Mange tanker går gjennom hodet. Blant annet:
- Jeg håper min samtalepartner, onkelen, ikke vet hvor mye frokosten koster
- Hvis han vet det, burde vi begge føle på det ubehagelige i dette
- Kan jeg ikke bare gi nevøen hans litt penger? Hvis han skyter til litt selv, så ville kanskje 50 kr pr måned være nok og problemet være løst? Jeg har jo råd til det.
- Har eleven søkt stipend? Vi har en stipendordning på MLC. Kanskje han er et typisk eksempel på en person i målgruppen for slikt?
Dette bloggoppslaget krever en oppfølger med forslag til hvordan man kan løse eller i det minste leve med slike paradokser. Neste oppslag handler derfor om hvordan vi som rike kan og bør gi, og det kommer til å handle om hvordan man lokalt, som for eksempel på MLC, bør praktisere stipendordninger. Men såpass kan jeg si allerede nå: Jeg har neppe spist frokost på Nordic Club til 90 kroner for siste gang. Og den vil fortsatt ha en bismak.