Representanter for Storsalen menighet i Oslo kommer hvert år på besøk til Bangladesh. Grunnen er at Storsalen støtter bistand- og misjonsarbeid som Normisjon driver i Sylhet-distriktet, nordøst i landet. For å bli inspirert, for å forstå og for å fortelle videre kommer man derfor på besøk. Både i år og i fjor var vi med og la til rette for besøket. Ikke minst reiste vi sammen med dem. Det var interessant og nyttig, også for oss.
Det er særlig tre typer arbeid som Storsalen støtter:
1 Drift av barneskoler i avsidesliggende landsbyer og i tehager. Folkegruppen khasier bor gjerne i landsbyer i jungelområder i Sylhet. Tradisjonelt er de animister, men nå er en meget stor prosentandel kristne. De har eget språk og en kultur veldig forskjellig fra den bengalske majoritetskulturen. Hvorfor går ikke barna i disse landsbyene på statlige skoler? For det første: Myndighetene kommer ikke til dem med et skoletilbud. For det andre: De minste barna vil ha store problemer med å lære å lese og skrive på et fremmed språk. For det tredje: Avstanden hjemmefra er for stor.
Disse forholdene gjelder i stor grad også for barn av tehagearbeidere. "Tehage" høres nesten romantisk ut på både norsk og engelsk, men tehagearbeid er et blodslit, og arbeiderne er i regelen svært fattige, de er bundet til arbeidet i tehagen, og det er vanskelig å komme seg vekk. Tehagearbeidere er gjerne en sammensatt gruppe folk med ulik etnisk bakgrunn, ofte "importert" av britene fra India for over 100 år siden. De er bare unntaksvis muslimske bengalere.
2 Drift av et jenteinternat i Sylhet by og et gutteinternat i Moulvi Bazar. Når barna blir eldre, har de lært bengali, og det er lettere å sende dem til en vanlig statlig skole. Men elevene må fremdeles ha et sted å bo. Løsning: Internat. Normisjon driver to internat, og Storsalen bidrar med økonomiske midler.
3 TEE-kurs. Theological Education by Extension. Teologisk opplæring. Dette er frivillige kurs med grunnleggende teologisk opplæring, hovedsakelig basert på selvstudium. I Sylhet-distriktet driver Normisjon slikt arbeid i avsidesliggende khasi- og santallandsbyer samt i tehager som del av sitt Human Resource Development Program. Dette er kurs med lave kostnader. Storsalen sponser trykking av undervisningsmateriell og noen steder litt lønn og reiseutgifter til en omreisende "facilitator" - tilrettelegger.
Å reise rundt på landsbygda og se denne typen arbeid er verdifullt også for oss som stort sett holder til i Dhaka. Vi får stadig nye innblikk i hvilke forhold elevene våre på MLC kommer fra, og hvilke skoler de tidligere har gått på. Men vi ser også et visst behov for å revurdere deler av arbeidet. Noen steder kan kanskje Normisjon pålegge lokale krefter å bidra mer selv, fordi "de har råd til det". Andre steder ser vi at landsbybefolkningen har donert tomt og selv bygget skoler og kirker, men at det har vært umulig for dem å lønne en kvalifisert lærer. Når Normisjon bidrar med lærerlønna, og lokalbefolkningen er ansvarlig for alt annet, tenker vi at "partnerskapet" fungerer slik det skal. Andre steder, i de aller fattigste landsbyene, er det opplagt et større behov for utvidet engasjement. I Ainachora, en khasilandsby med fantastisk vakker ankomstvei, er den lokale skolen lagt ned. Det er trist. Vi antar at årsaken er mangel på penger. Vi synes vi kunne se at dette er et tegn på forfall i landsbyen.
Kontinuerlig nytenkning er ikke lett. Tradisoner kan være tunge å snu. Men det ligger en forpliktelse i å få best mulig resultater av de midlene man faktisk rår over og å legge til rette for at lokalbefolkningen på sikt skal stå på egne ben.
Det er særlig tre typer arbeid som Storsalen støtter:
1 Drift av barneskoler i avsidesliggende landsbyer og i tehager. Folkegruppen khasier bor gjerne i landsbyer i jungelområder i Sylhet. Tradisjonelt er de animister, men nå er en meget stor prosentandel kristne. De har eget språk og en kultur veldig forskjellig fra den bengalske majoritetskulturen. Hvorfor går ikke barna i disse landsbyene på statlige skoler? For det første: Myndighetene kommer ikke til dem med et skoletilbud. For det andre: De minste barna vil ha store problemer med å lære å lese og skrive på et fremmed språk. For det tredje: Avstanden hjemmefra er for stor.
Disse forholdene gjelder i stor grad også for barn av tehagearbeidere. "Tehage" høres nesten romantisk ut på både norsk og engelsk, men tehagearbeid er et blodslit, og arbeiderne er i regelen svært fattige, de er bundet til arbeidet i tehagen, og det er vanskelig å komme seg vekk. Tehagearbeidere er gjerne en sammensatt gruppe folk med ulik etnisk bakgrunn, ofte "importert" av britene fra India for over 100 år siden. De er bare unntaksvis muslimske bengalere.
2 Drift av et jenteinternat i Sylhet by og et gutteinternat i Moulvi Bazar. Når barna blir eldre, har de lært bengali, og det er lettere å sende dem til en vanlig statlig skole. Men elevene må fremdeles ha et sted å bo. Løsning: Internat. Normisjon driver to internat, og Storsalen bidrar med økonomiske midler.
3 TEE-kurs. Theological Education by Extension. Teologisk opplæring. Dette er frivillige kurs med grunnleggende teologisk opplæring, hovedsakelig basert på selvstudium. I Sylhet-distriktet driver Normisjon slikt arbeid i avsidesliggende khasi- og santallandsbyer samt i tehager som del av sitt Human Resource Development Program. Dette er kurs med lave kostnader. Storsalen sponser trykking av undervisningsmateriell og noen steder litt lønn og reiseutgifter til en omreisende "facilitator" - tilrettelegger.
Å reise rundt på landsbygda og se denne typen arbeid er verdifullt også for oss som stort sett holder til i Dhaka. Vi får stadig nye innblikk i hvilke forhold elevene våre på MLC kommer fra, og hvilke skoler de tidligere har gått på. Men vi ser også et visst behov for å revurdere deler av arbeidet. Noen steder kan kanskje Normisjon pålegge lokale krefter å bidra mer selv, fordi "de har råd til det". Andre steder ser vi at landsbybefolkningen har donert tomt og selv bygget skoler og kirker, men at det har vært umulig for dem å lønne en kvalifisert lærer. Når Normisjon bidrar med lærerlønna, og lokalbefolkningen er ansvarlig for alt annet, tenker vi at "partnerskapet" fungerer slik det skal. Andre steder, i de aller fattigste landsbyene, er det opplagt et større behov for utvidet engasjement. I Ainachora, en khasilandsby med fantastisk vakker ankomstvei, er den lokale skolen lagt ned. Det er trist. Vi antar at årsaken er mangel på penger. Vi synes vi kunne se at dette er et tegn på forfall i landsbyen.
Kontinuerlig nytenkning er ikke lett. Tradisoner kan være tunge å snu. Men det ligger en forpliktelse i å få best mulig resultater av de midlene man faktisk rår over og å legge til rette for at lokalbefolkningen på sikt skal stå på egne ben.
| |