Det er ikke hyggelig å tenke på at dette sannsynligvis er sant. Enda mindre trivelig er det å tenke på hvorfor det er sant.
Noen elever tror at "ting ordner seg" ved å la være å gjøre noe, ved ikke å si fra at man skylder penger, ved ikke å søke stipend, ved å la det skure og gå. Kanskje utlendingene eller noen andre kan hjelpe dem? Noen elever bruker penger på unødvendig ting, og etterpå sier de at de er fattige og ikke har råd til å betale skolepenger. På sin måte er det sant, det også. Men hva ønsker vi å lære bort? At dette siste er OK? For mange er det dessverre bare en måte å lære på, og det er "the hard way". Man kan ikke alltid regne med en reddende engel i siste liten, selv om vi som står bak denne bloggen paradoksalt nok faktisk tror på nettopp det.
Slik gikk det til at "nevøeleven" likevel fikk sitte på eksamen: Han tok kontakt med sin meget gode, men pengelense onkel, min nye venn. Onkelen lånte penger av venner og ga til nevøen slik at nevøen kunne betale det han skyldte. Hardt? Kanskje. Nødvendig? Sannsynligvis.
Det overordnede perspektivet er at Normisjon som eier av MLC allerede betaler 80% av driftskostnadene. 20% dekkes av skolepengene. Mindre enn 20% bør det ikke være. Andelen bør opp.
Å gi penger til enkeltpersoner som "nevøen", eller "onkelen" for den saks skyld, er kanskje populært. Mottakeren får et ansikt. Man gir til noe veldig konkret. Man kan selv se resultatene. Man letter på egen dårlig samvittighet over å ha det godt. Men er det effektivt? Kommer det mange til gode? Er det bare positivt, uten negative bieffekter? Det ligger i kortene at vi mener at svaret er "nei" på alt dette. Man må gi til organisasjoner som kjenner forholdene, som har lokal kunnskap, som har kulturell kompetanse, som kjenner fallgruvene, som vet hva som virker. Morsomme gaver til enkeltpersoner har meget begrenset virkning og virker ofte også ofte mot sin hensikt. Det er de "kjedelige", strukturelle bidragene som hjelper. I vårt tilfelle gjelder det gaver til MLC som går til det til det MLC trenger: Strøm, vann, lønninger, husleie, materiell og inventar til både skole og internat - og til en institusjonelt basert stipendordning. Uten dette - ingen grunnmur - ikke noe MLC.
Noen elever tror at "ting ordner seg" ved å la være å gjøre noe, ved ikke å si fra at man skylder penger, ved ikke å søke stipend, ved å la det skure og gå. Kanskje utlendingene eller noen andre kan hjelpe dem? Noen elever bruker penger på unødvendig ting, og etterpå sier de at de er fattige og ikke har råd til å betale skolepenger. På sin måte er det sant, det også. Men hva ønsker vi å lære bort? At dette siste er OK? For mange er det dessverre bare en måte å lære på, og det er "the hard way". Man kan ikke alltid regne med en reddende engel i siste liten, selv om vi som står bak denne bloggen paradoksalt nok faktisk tror på nettopp det.
Slik gikk det til at "nevøeleven" likevel fikk sitte på eksamen: Han tok kontakt med sin meget gode, men pengelense onkel, min nye venn. Onkelen lånte penger av venner og ga til nevøen slik at nevøen kunne betale det han skyldte. Hardt? Kanskje. Nødvendig? Sannsynligvis.
Det overordnede perspektivet er at Normisjon som eier av MLC allerede betaler 80% av driftskostnadene. 20% dekkes av skolepengene. Mindre enn 20% bør det ikke være. Andelen bør opp.
Å gi penger til enkeltpersoner som "nevøen", eller "onkelen" for den saks skyld, er kanskje populært. Mottakeren får et ansikt. Man gir til noe veldig konkret. Man kan selv se resultatene. Man letter på egen dårlig samvittighet over å ha det godt. Men er det effektivt? Kommer det mange til gode? Er det bare positivt, uten negative bieffekter? Det ligger i kortene at vi mener at svaret er "nei" på alt dette. Man må gi til organisasjoner som kjenner forholdene, som har lokal kunnskap, som har kulturell kompetanse, som kjenner fallgruvene, som vet hva som virker. Morsomme gaver til enkeltpersoner har meget begrenset virkning og virker ofte også ofte mot sin hensikt. Det er de "kjedelige", strukturelle bidragene som hjelper. I vårt tilfelle gjelder det gaver til MLC som går til det til det MLC trenger: Strøm, vann, lønninger, husleie, materiell og inventar til både skole og internat - og til en institusjonelt basert stipendordning. Uten dette - ingen grunnmur - ikke noe MLC.