Verdens tolvte største kjøpesenter, ifølge Wikipedia, heter Jamuna Future Park og ligger bare en snau kilometer fra der vi bor i Dhaka. Alle sentrene foran på listen, med unntak av ett i Istanbul, ligger i Asia. Størrelsen er målt ut fra grunnflate. Mange av butikkene i Jamuna Future Park er nemlig ikke åpnet ennå.
Det gir en merkelig følelse å vandre rundt på dette senteret. Det må jo finnes mange nok rike mennesker til at dette blir bærekraftig, tenker vi. Og det gjør det helt sikkert, selv om det synlige utenfor kjøpesenteret ikke tyder på dette.
Innenfor er etasje etter etasje i ferd med å bli tatt i bruk. I noen av etasjene er det nesten ikke folk. I skobutikken på bildet telte vi 27 ekspeditører og to kunder. Ekspeditørene satt stille og reiste seg høflig da vi kom. Å ta bilde av folk som ikke gjør noe på jobben, er kanskje uhøflig, så vi gjorde ikke det, men et oppstilt bilde av flotte ekspeditører var det ikke vanskelig å arrangere.
-Det er en overkapasitet av ansatte på Martin Luther College, skrev Anny Sæter, pensjonert rektor fra Aukra i Romsdal, i en evalueringsrapport hun skrev om MLC for to år siden på oppdrag fra Normisjon. Hun hadde utvilsomt rett i dette. Lærerne på MLC jobber mindre enn lærerne i norsk skole. Men på collegenivå er det en regel i Bangladesh at man bare skal ha lærere med master, at lærerne kun kan undervise i ett fag og at man ikke ansetter folk i deltidsstillinger. Slikt blir det nødvendigvis overkapasitet av, selv om overkapasiteten blir mindre etter hvert som skolen blir større.
Effektivitet på arbeidsplassen er nok ikke det fremste kjennetegnet på Bangladesh. Men systemet legger heller ikke opp til det. Tankene går mot noe som ble sagt om det gamle Sovjetunionen: Arbeidstakerne later som om de arbeider. Arbeidsgiverne later som om de betaler.
Sammenligningen mellom Bangladesh og Sovjetunionen må ikke trekkes for langt. Bangladesh er veldig langt fra å være et gjennomkontrollert sosialistisk land. Men fellestrekket er at med lave lønninger er det ikke så farlig med effektiviteten. Med økt velstandsutvikling og høyere lønninger vil dette presse seg fram.
Det gir en merkelig følelse å vandre rundt på dette senteret. Det må jo finnes mange nok rike mennesker til at dette blir bærekraftig, tenker vi. Og det gjør det helt sikkert, selv om det synlige utenfor kjøpesenteret ikke tyder på dette.
Innenfor er etasje etter etasje i ferd med å bli tatt i bruk. I noen av etasjene er det nesten ikke folk. I skobutikken på bildet telte vi 27 ekspeditører og to kunder. Ekspeditørene satt stille og reiste seg høflig da vi kom. Å ta bilde av folk som ikke gjør noe på jobben, er kanskje uhøflig, så vi gjorde ikke det, men et oppstilt bilde av flotte ekspeditører var det ikke vanskelig å arrangere.
-Det er en overkapasitet av ansatte på Martin Luther College, skrev Anny Sæter, pensjonert rektor fra Aukra i Romsdal, i en evalueringsrapport hun skrev om MLC for to år siden på oppdrag fra Normisjon. Hun hadde utvilsomt rett i dette. Lærerne på MLC jobber mindre enn lærerne i norsk skole. Men på collegenivå er det en regel i Bangladesh at man bare skal ha lærere med master, at lærerne kun kan undervise i ett fag og at man ikke ansetter folk i deltidsstillinger. Slikt blir det nødvendigvis overkapasitet av, selv om overkapasiteten blir mindre etter hvert som skolen blir større.
Effektivitet på arbeidsplassen er nok ikke det fremste kjennetegnet på Bangladesh. Men systemet legger heller ikke opp til det. Tankene går mot noe som ble sagt om det gamle Sovjetunionen: Arbeidstakerne later som om de arbeider. Arbeidsgiverne later som om de betaler.
Sammenligningen mellom Bangladesh og Sovjetunionen må ikke trekkes for langt. Bangladesh er veldig langt fra å være et gjennomkontrollert sosialistisk land. Men fellestrekket er at med lave lønninger er det ikke så farlig med effektiviteten. Med økt velstandsutvikling og høyere lønninger vil dette presse seg fram.