Den årlige piknikdagen på Martin Luther College. Dagen mange er så spente på at de ikke får sove natten i forveien. Dagen vi reiser ut av byen for å puste i noe annet enn Dhakas støv og forurensning. Dagen jentene kler seg i finstasen. Dagen det synges i timesvis på bussen. Dagen det ikke gjør noen ting å sitte fast i trafikken i mellom fire og fem timer, selv om distansen bare er tre mil, fordi det som venter er så moro. Dagen vi leker og har det gøy. Dagen da alle ansatte, lærere, ledelse, driftspersonale og elever er sammen, om ikke på like fot, så i alle fall nesten. Dagen vi er borte hele dagen. Dagen det har vært så mange forberedelser til. Dagen som er den eneste aktivitetsdagen i året. Dagen vi trenger for å gjøre noe annet. Dagen vi blir kjent på en annen måte. Dagen de fleste av elevene våre ikke kan få på annen måte. Dagen som i år måtte flyttes til en fredag, som er fridag i Bangladesh, fordi rektor mente det var for farlig å ferdes i buss på en hverdag i et Bangladesh som har begynt 2015 på en urolig måte. Dagen som ble slitsom. Dagen som ble fin. Dagen vi er takknemlige for. Dagen vi ser tilbake på med glede.
| |