Nær gamlebyen i Dhaka ligger det en egen armensk bydel med egen armensk kirke. Kirken er en gang for lenge siden omtalt her på bloggen. Vi slutter likevel ikke å undres over dette området og denne kirken. I april var vi der på påskegudstjeneste. På 1700-tallet reiste mange armenske handelsmenn over hele det indiske subkontinentet. De kom i hovedsak fra bydelen Julfa i Esfahan i dagens Iran. Der handlet de mye med silke. Stadig større og flere armenske kolonier ble dannet i mange byer i Sør-Asia, også i Dhaka. Her var det særlig jute som ble handelsvaren. I 1781 ble den nåværende armenske kirken i Dhaka bygget. I en snau hundreårsperiode fra 1830-tallet og fremover ble det registrert over 250 døpte, over 50 ekteskapsinngåelser og over 200 døde, noe gravplassen utenfor kirken vitner om. Forrige gang vi besøkte kirken, var det bare en eneste gjenlevende armener igjen. Nå er det ingen. Den siste gjenlevende har angivelig reist til slektninger i Canada. Om dette er trist, bare naturens gang eller begge deler skal vi ikke si så skråsikkert. Men kirken og gravplassen med sine mange tause stemmer ligger der. Området er visstnok anerkjent av myndighetene som et viktig arkeologisk sted, men i et Bangladesh der det i praksis ikke bare er lovens bokstav som teller, men styrken til mektige personer og grupperinger som ikke trenger å ta hensyn til loven, fordi de har penger og posisjon, antar vi at området ligger sårbart til i forhold til å bli brukt av andre til nye formål. I et korrupt land kan politi og myndigheter betales for å se en annen vei. Et aldri så lite bidrag til å holde minnet, og formodentlig også rettighetene i hevd, kan man gi ved å delta på årets to gudstjenester ved jul og påske. Julegudstjenesten er gjerne i begynnelsen av januar, påskegudstjenesten en til to uker etter "vår" påske. Tidspunktet er sannsynligvis slik av minst to grunner. For det første følger de fleste armenere den julianske kalenderen, ikke vår gregorianske. For det andre vil man at folk skal komme, og folk går gjerne i sine egne kirker i jul og påske. Når det nå ikke er armenere igjen i Dhaka, springer disse gudstjenesteinitiativene ut fra bangladeshiske kirker i samarbeid med de ytterst få utenlandske prester og pastorer som bor og jobber i Dhaka. Det armenske kvarteret i Dhaka minner oss litt om forlatte jødiske kvarterer og synagoger i Polen, Tsjekkia og Litauen. De var mange der. Nå er de få eller ingen. De livnærte seg gjerne gjennom handel og håndverk. De hadde større innflytelse på håndverk, kunst og kultur enn deres antall skulle tilsi. De var arbeidsomme, flinke folk. De var i diaspora, borte fra drømmen om et hjemland som tidligere hadde eksistert og som man drømte om gjenreisningen av. I begge nasjoners historie står folkemordet sentralt. Folkemordet på jødene under Andre verdenskrig blir heldigvis holdt høyt i hevd, og det er nesten |
bare nazister og islamister som benekter dette. I disse dager er det 90 år siden massakrene, deportasjonene og massedrapene på armenerne foregikk under Første verdenskrig. Om begrepet "folkemord" er riktig å bruke, noe som er viktig i armensk historiefortolkning, er mer omdiskutert. Særlig Tyrkia, landet der det skjedde, tilbakeviser ikke nødvendigvis kjensgjerningene, men mener meget sterkt at begrepet "folkemord" ikke passer.
I dagens Bangladesh fremstår begge disse katastrofene som perifere. Her i landet er det pakistanernes og deres medsammensvornes massedrap under frigjøringskrigen i 1971 som står i fokus, som blir debattert og som utgjør en stor del av bakteppet for den politiske situasjon i landet.
I dagens Bangladesh fremstår begge disse katastrofene som perifere. Her i landet er det pakistanernes og deres medsammensvornes massedrap under frigjøringskrigen i 1971 som står i fokus, som blir debattert og som utgjør en stor del av bakteppet for den politiske situasjon i landet.