| To av våre gode kvinnelige lærere på MLC er i ferd med å få barn. I svangerskapspermisjonen får de lønn et halvt år. I et land der lærerne i utgangspunktet ikke tjener spesielt godt, det vil si omtrent 1500 kroner i måneden, er dette en god ordning for dem det gjelder. Når en lærer blir borte så lenge, må vikar skaffes. Hos oss skjer det ved at læreren som skal ut i permisjon, blir spurt om å anbefale en vikar som så tas med til skolen for å testes. Testen er å holde er "prøvetime". Da trommer rektor sammen noen av oss i staben, noen lærere som ser ut til ikke å ha altfor mye å gjøre, samt elever som ikke har time. Til sammen kan vi bli en ganske stor gruppe som sitter og hører på. Når rektor synes hun har hørt nok, kanskje 15 eller 20 minutter, avsluttes det hele. Noen lærere, rektor selv samt en av oss norske trekker oss tilbake og diskuterer. Kan vi bruke denne personen? I det siste har svaret på dette vært et par "nei" og et par "ja". Når svaret har vært "nei", kan begrunnelsen være faglig eller pedagogisk, av og til begge deler. Kunne ikke kandidaten faget sitt, da blir det "nei", med mindre vi er skikkelig i beit, og det har vi ikke vært nå. Hvis kandidaten ikke anstrengte seg for å få elevene med, er det heller ikke spesielt bra, selv i et land der den dominerende form for undervisning har vært å "forelese". Hvordan får kandidatene som vi ikke ønsker å bruke, beskjed, fikk rektor spørsmål om. Da sier hun at de skal få beskjed senere, hvilket innebærer at hun ringer etter en ukes tid og sier at vi hadde mange kandidater, og at det ikke ble "deg" denne gangen. Med unntak av "prøvetimen" der mange parter kan uttale seg rett etterpå, er dette kanskje ikke helt ulikt hvordan det gjøres i Norge? |
0 Comments
Your comment will be posted after it is approved.
Leave a Reply. |
Archives
November 2015
|