Det er nytt år, nye muligheter og nye kalendere. Bildet til venstre viser 2015-versjonen av den årlige Martin Luther College-kalenderen.Til høyre sees 2016-versjonen. Slike kalendere er viktige her i Bangladesh. Kalenderne trykkes opp i ganske stort antall for en relativt billig penge. De deles gratis ut til elever, tidligere elever, lærere og andre ansatte, ulike partnere, naboer og andre som direkte eller indirekte bidrar til å gjøre skolen kjent slik at vi i neste omgang rekrutterer elever. Kalendere har et praktisk formål med tanke på planlegging og å holde styr på tiden. Samtidig er de store, og når de henges opp, er de en konstant påminnelse om skolens eksistens.
Det er minst en fremtredende forskjell på de to årgangene. Mens 2015-kalenderen viser elever fra ulike grupper i ulik positur og utfoldelse, glimrer årets kalender med sitt fravær av levende mennesker. Litt kjedeligere synes vi derfor årets versjon er. Mye bedre sier andre. Hvorfor er det ulike syn?
Man skal ikke vite mye om Bangladesh for å kunne si noe om dette. 90% her i landet er muslimer, omlag halvparten av lærerne på MLC likeså. Islam har ikke et generelt bildeforbud slik mange i Vesten tror. De muslimske lærerne våre er som de fleste andre glade i å se på bilder. Men bilder av mennesker som henger på veggen er problematisk. Den teologiske begrunnelsen for denne forskjellen er litt uklar for meg, men det er ikke tvil hvordan flertallet muslimer i Bangladesh ønsker å praktisere dette. Mottar de en kalender med bilder av mennesker, vil de fleste si "takk" uten videre kommentarer, for deretter å legge den bort uten å henge den opp. Hinduer og kristne vil derimot ikke ha problemer med dette.
Da det ble klart for oss før trykkingen av årets kalender at våre muslimske lærere ville ha problemer med selv å ha den hengende hjemme hvis kalenderen viste bilder med mennesker, tenkte rektor, og vi var enige med henne, i disse baner: Egentlig vil vi vise mennesker i aksjon. Men først og fremst vil vi at kalenderen skal brukes av alle grupper som har et forhold til skolen. MLC er en kristen skole, men den er for alle. Hvis "alle" skal ha et eierforhold til skolen, er ønsket fra de muslimske lærerne om ikke å vise bilder av mennesker i kalenderen, noe som kan imøtekommes. Det er ikke et stort offer. Men i denne type problemstillinger ligger også balansegangen. Hvor mye kan man kompromisse uten å gå på akkord med skolens kristne vedrigrunnlag?
I norsk sammenheng kunne vi lettere ha sagt: Dette er en kristen skole. Det er frivillig å jobbe her. Det er frivillig å være elev her. Hvis du ikke ønsker å være her på de premissene som finnes, kan du gjøre noe annet. Det er opp til deg. I Bangladesh er ikke dette like enkelt. Vi er avhengig av godt omdømme i lokalbefolkningen. Det er viktig at naboer og foreldre til potensielle muslimske elever forstår at skolen også er der for dem. Prosentandelen muslimske elever ved skolen er nå ca 25. Den bør ikke bli lavere. Våre muslimske lærere er egentlig MLCs beste "advokater". De er 100% verdsatt, men de må føle dette selv også. Det betyr ikke at alle deres ønsker kan imøtekommes. Men vi må gi dem noe. Utformingen av 2016-kalenderen er altså et eksempel på dette.